I utgangspunktet er både land- og sjødeponi aktuelle alternativer. Hvilket alternativ som velges avhenger av flere faktorer:
• Beliggenhet (innland/kyst)
• Topografi (beskriver terrengforhold)
• Nedbørsmengde
• Er området er utsatt for jordskjelv?
• Er deponering på dypt vann er tilgjengelig nært forekomsten?
Dersom beliggenheten tillater deponering på dypt vann nært forekomsten så er dette ofte en foretrukket løsning. Årsaken til dette er blant annet at landdeponering medfører store landskapsmessige endringer som kan oppfattes som visuelt skjemmende.
Ved sjødeponi etableres raskt en næringsrik bunn fordi næring tilføres fra vannmassene over. Et landdeponi vil bruke mye lenger tid før vegetasjon gror til. Et landdeponi er næringsfattig og må gjerne beplantes for at reetablering av vegetasjon skal finne sted. Beplantning kan i seg selv by på problemer på grunn av vinderosjon, ikke ulikt forholdene i en ørken. Ved landdeponering er det ofte utfordringer knyttet til spredning av svevestøv. Det mest velkjente miljøproblemet knyttet til landdeponering er sur avrenning og utklekking av tungmetaller.
Viktige faktorer som gjør at sjødeponi er det beste alternativet for Engebø er:
• Massene er miljøvennlige uten tungmetaller og andre skadelige stoffer
• Fjorden er svært dyp, har bratte sider og en tilnærmet flat bunn
• Det er beskjedne vannbevegelser (strøm) i området. Dette gir et deponiområde som både er lett å kontrollere og overvåke
• Massene er tyngre enn de fleste andre mineraler og vil derfor synke fortere til bunnen

